Senjafisk og senjafiske

Sommer i nord har mye å by på. Mange turister og fastboende har allerede funnet frem kasteslukstanga, juksa eller annen fiskeredskap til bruk i forhåpentligvis midnattsolrike sommernetter. Hva med et litterært blikk på en av våre eldste fangstgeskjefter?

«Af Søe-fisk falder her den fornemste Torsk, Langer og Sei, hvormed Handlingen drives, saa og litt Brosmer som Helleflyndre, eller som den her i lander kalle: Qveite, hvoraf virkes Raf og Rækling, samt Skaarflak. Annen Søe-fisk falder vel paa sine steder, saasom Hyse, Steenbid, smaa Flyndre, men ikke mer end man bringer den i Husholdningen strax…»

Beskrivelsen er hentet fra en rapport fra Senjen anno 1769 av sorenskriver Wilhelm Mauritz Thomæsøn, og i Senjaboka fra 2006 ble det gitt en rik beskrivelse i både ord og bilder av fisket på Norges nest største øy.

Det er trolig mange grunner til at vi har så rike fiskefelt utenfor Senja. Dette er et stort og meget variert område. Vannet er reint, og det er nok strøm. Kombinert med god bunntopografi, får man oppvelling av næringsrikt dypvann/bunnvann. Golfstrømmen har også ei lita, men viktig grein som svinger rundt Andenes og sørøstover inn i Andfjorden. Dette gir mye planteplankton, som igjen gir mye rødåte. Denne åta er god mat for sild og andre planktonetende fisk. Dette gir også gode beiteforhold for blant annet torsk og sei. Andre forhold er de mange småfjordene langs Senja. De fungerer som gode oppvekstområder. Det er dessuten en masse korallrev i området. Her kan nevnes Lopheliarevet og Steinavær-revet. Sistnevnte var fram til for få år siden ansett som Norges største.

Bildet er fra Mefjordvær havn og tatt 27. juli 1958 i anledning et fransk flåtebesøk. Noen av bygdas fiskebåter sees i forgrunnen. Fotoet er utlånt av Elly Kristoffersen.