Kveitsuppa – havets delikatesse

Kveitfisket har lange tradisjoner på Sør-Senja, og da spesielt i Skrolsvika. Her har det blitt fiska kveite gjennom generasjoner. I Båtan og havet (2014) får vi følgende delikate oppskrift:

Når det gjelder middager av kveita, kan dette gjøres på så mange måter. Ikke minst suppevarianten, som både er smakfull og næringsrik. At den har sine røtter som går langt tilbake i kystkulturen, gjør middagslaginga ekstra spennende. Lise Rydningen, Kristin Olsen og Ingrid Pedersen i Skrolsvikdagans arrangementskomite forteller hvordan.

– Det er best om beinene er så godt kokt at de kan tygges og svelges. Mange synes ikke det er ordentlig suppe uten bein. Men dette er antakelig en lokal skikk her i Skrolsvika. Skjønt her skal det legges til at vi snakker om beinene fra kveithauene. Ryggbein og den slags skal bare være med under selve kokinga, og bør ikke serveres. Kveithauene kokes også, sånn en times tid. Det er der fettet sitter. Og vips, så har du en tradisjonsrik middag. Ekte kveitsuppa!

I dag er det ikke fiskebruk igjen i Skrolsvika på Sør-Senja, men før i tida var det ikke mindre enn to. Under krigen drev både Dragøy & Torgersen samt Anton Sivertsen & Søn. Fiskeflåten bestod ikke minst av mange kuttere som målte mellom 40 og 60 fot. Tilbake på 1930-tallet var det så mange som 100 båter som leverte fisken i Skrolsvika. Et godt eksempel på det gode kveitefisket i denne bygda finner vi i året 1938. Da ble det levert hele 350 000 kilo kveite i løpet av bare ni måneder. Det var line og gangvad det handlet om på den tida. Man begynte som regel i september og holdt på fram til jul. Området for de beste fiskeplassene lå mellom Andenes og Gryllefjord, og helt bort til Engenes. Det var vanlig at kveita gytte i den såkalte Engenes-holla, hvor den kom sigende inn om høsten. Så seig den ut igjen om våren.

Det siste fiskebruket i Skrolsvika ble lagt ned i 1991. Det skyldtes først og fremst Kontrollverkets nye og strengere krav, som man av økonomiske årsaker ikke maktet å innfri.