Vakker arkitektur, rik historie

Kirkene i Troms bind 1 presenterer 32 av våre kirker i Troms fylke, og her formidles like mye vakker arkitektur som rik historie.

Hvert kirkebygg rommer sin egen historie. Hver kirke er et håndfast symbol på menneskenes tro, men også på behov, handlekraft og lokal tilhørighet. Bygging og bruk i Troms er en naturlig videreføring av tradisjoner og tro siden innføringen av kristendommen på 1000-tallet.

Kapitlet under omhandler fylkets eldste kirkebygg, Trondenes kirke.

Trondenes kirke
Av Lill-Karin Nyland

Mange av våre kirker har den effekten at når man går inn i dem, får man følelsen av generasjonenes tilstedeværelse. Men om én kirke i Troms særlig gir denne følelsen, må det være Trondenes kirke. Kirka er ikke bare eldst i Troms, og den eneste stående middelalderkirke i fylket, den er også Norges nordligste middelalderkirke. Her har virkelig generasjonene satt sine spor. Og fortsatt setter de spor. Kirka er i bruk daglig, og på julaften er det nærmest venteliste for å få plass i kirkebenkene. Når vi først skal skrive om kirkene i Troms, og starte med noen av de eldste, er kirka på Trondenes med andre ord selvskreven. «Trondenes like ved dagens Harstad utgjør utvilsomt det kirkelige tyngdepunktet i Nord-Norge, enten man legger historiske, kunsthistoriske eller arkeologiske kriterier til grunn», skriver Vidar Trædal i doktoravhandlingen Kirkesteder og kirkebygninger i Troms og Finnmark før 1800, 2008. De hvitkalkede veggene, det mørke tretaket, de katolske alterskapene og klangen i rommet gir en følelse av å gå inn i en tidskapsel. Det er unikt at vi har et slikt bevart kulturminne i fylket. Det er fortsatt ubesvarte spørsmål omkring Trondenes kirke. Når ble den første kirka bygget? Hvem bygde den, og hvorfor akkurat her? Disse spørsmålene, og flere til, har vært gjenstand for forskning og undersøkelser. Blant annet har det gjennom årene vært skrevet flere masterog doktoravhandlinger om kirka og kirkestedet. Forskning fører oss nok noen steg nærmere en fasit. Men noen av svarene vil vi trolig aldri få. Det vi imidlertid kan forholde oss til, er at kirke på Trondenes første gang blir nevnt i sagaen Morkinskinna. Da sies det at kong Øystein Magnusson «lot en kirke bygge» på Trondenes, kanskje i forbindelse med et besøk her i 1114. Vi har likevel ikke spor etter en så gammel steinkirke, så derfor var den første kirka ei trekirke. Trolig har trekirka, eller kirkene, stått der dagens steinkirke står. Noen har ment at Øystein-kirka fungerte som et slags stillas inni dagens steinkirke. I forbindelse med omfattende restaurering med oppstart i 1938, ble det fjernet flere hundre gravlagte personer fra massene under kirkegulvet. Dermed er det ikke mulig å finne rester etter ei eventuell trekirke der i dag. De oppgravde kistene ble samlet i ei fellesgrav utenfor kirka, mens de best bevarte kistene ble satt i en avstengt kjeller under kirka. Noen av personene i kistene er identifisert.

Analyser av treverk og murverk, samt tolkning av byggetekniske detaljer, viser at dagens steinkirke trolig stammer fra 1200-tallet. De samme analyser viser også at kirka har hatt en til dels lang og komplisert byggeperiode. Selv om skipet, koret og sakristiet trolig har vært planlagt og påbegynt samtidig, har det vært opphold i bygginga. Hvorfor, vet man ikke. Men svartedauden på midten av 1300-tallet hadde nok innvirkning. Og, som Vidar Trædal er inne på, var kanskje det å bygge i stein en krevende prosess så langt nord; «… kanskje erfarte man at Trondenes og Ibestad representerte en nordlig grense for hvor det var fysisk mulig å reise et større bygg i stein». Fra 1400-tallet vet vi med sikkerhet at kirka var i bruk. I 1442 kvitterer tømmermann Magnus Jonsson på arbeid han har utført. I 1476 gjestet en erkebiskop kirka i forbindelse med innvielse av det nordlige alteret. Kirka er oppført med over to meter tykke murvegger. Generelt er kirka imponerende stor; skipet er over 22 x 17 meter og koret over 13 x 11 meter. I tillegg kan vi legge til et sakristi på nesten 14 x 4 meter. I alt gjør dette Trondenes kirke til Nord-Norges største fra middelalderen. Taket av teglstein er fra 1760-årene og erstattet et trespontak. Det var trolig dekket av tjære for å være tett, noe som gjorde det lett antennelig. På 1990-tallet ble det funnet en stoffremse i taktroa, benyttet som dytt. Man pirket frem stoffet, som viste seg å være restene av et 100 kvadratmeter stort leidangsseil. Analyser avdekket at seilet var spunnet av garn fra villsau. Vikingseilet ble gjenskapt fra bunnen av, og har vært utstilt på Trondenes historiske senter. Inventaret i kirka er verdt et kapittel i seg selv. Det første man legger merke til ved den nordlige porten, er et vievannskar. I karet var vievann, som man dyppet fingrene i før man gjorde korsets tegn. Karet er murt i veggen, og dermed like gammelt som kirka. Vi kan også nevne piscinaen i sakristiet. Dette er en slags «utslagsvask» for vigslet vann. Tanken er at det ikke skal tømmes hvor som helst, men gå tilbake til hellig grunn. En annen ting som også er av riktig eldre årgang, er døpefonten. Det er grunn til å tro at den massive fonten i romansk stil er eldre enn selve kirka, og dermed stammer fra ei tidligere kirke. På alteret henger et stykke tekstil, som er en kopi av en vevd alterbrunn datert til 1400. Originalen henger i sakristiet.

Helt foran i koret ser vi tre alterskap, alle laget i Tyskland. Disse regnes til å være blant landets mest praktfulle, og ble trolig bragt hit etter midten av 1400-tallet. Skapet i midten er det eldste, datert til senest begynnelsen av 1460-tallet. Hovedtema i de utskårne figurene er den hellige slekt. Til venstre er Mariaskapet, laget i eik og fra slutten av 1400-tallet. Tre figurer er skåret ut. Den midterste viser jomfru Maria, til venstre er St. Mikael og til høyre St. Kristoffer. Alterskapet til høyre, kalt Birgittaskapet, er fra begynnelsen av 1500-tallet. Også dette skapet er inndelt i tre, med figurer i hver «nisje». I midten er hellige Anna (Jomfru Marias mor) og Maria med Jesusbarnet, til venstre St. Birgitta, til høyre St. Katarina. Alterskapene med alle detaljer har også vært forsket på gjennom årene, blant annet med en doktorgradsavhandling i 2011. Totalt har det vært åtte altre i kirka, og alterskapene var sentrale elementer i de katolske prestenes messer. Det unike med alterskapene i Trondenes er at flertallet av de viktigste og fremtredende figurene er kvinner.

Kirkerommet er åpent, og det er høyt under den tømrede himlingen. Faktisk er kirkeskipet det høyeste bevarte i landet, etter Nidarosdomen. Innsiden av kirka ble kalket hvit etter reformasjonen, men senere undersøkelser har vist et rikt antall malerier og dekoreringer på veggene. Noen av disse består fortsatt, mens andre kun er påvist med røntgenapparat. Døra i nordveggen, som var hovedinngang før, er original fra tidlig middelalder. På de brede furuplankene ser man fortsatt innriss av bumerker, og et mønsteralen henger i midten. Man brukte bumerkene og alenet til å kontrollere handelen, som jo også var en del av aktiviteten på kirkebakken. I middelalderen var Trondenes kirke den nordligste katolske steinkirka i Europa. Det er ikke tvil om at bygginga av ei kirke så langt nord i landet var et symbolsk prosjekt. Man ønsket å vise at kristendommen regjerte også her. Ved reformasjonen var kirka hovedkirke for et sogn som utgjorde hele Sør-Troms. Da hadde den 13 annekskirker under seg. Før reformasjonen var Trondeneskirka en av de virkelig store jordeiere i landsdelen, og sognepresten var dekanus ved domkapitlet i Nidaros. Trondenes kirke har vært – og er fortsatt – gjenstand for forskning og debatt. Men som vanlig kirkegjenger er det fort gjort å gå seg vill i alle de faglige termene. Det viktigste er kanskje å kjenne kirkerommets historiske sus – og hva det gjør med hver og en av oss.