Kveitefiske i gamle dager

Fra boka Båtan og havet fra 2015 henter vi følgende historie, om da betalingen var 1 krone kiloen når man leverte kveite til fiskebruket:

Mot slutten av 30-tallet tok garnfisket over, og fangstene ble større. Tilbud og etterspørsel regulerte prisene deretter. Kiloprisen for kveita sank til 25 øre kiloen. 1 krone kiloen ble sett på som brukbart, mens 25 øre var heller snaut, selv etter datidens kronekurs.

Mange brukte vad når de fisket etter kveita – før garnfisket tok til. Det er en spesiell sortline som ble brukt både inne i fjorden og lenger ute til havs. Kveitvad brukes ennå den dag i dag, selv om mange kveitefiskere drifter med garn.

I gamle dager brukte man vanligvis cirka 60 favners vad, med en viss antall favner mellomhver angel. Selve forsynet målte en drøy favn. Til agn fungerte flere ting. Hvis det var snakk om sild, brukte man mindre angler, men da ble også størrelsen på kveita deretter. Foruten sild benyttet man seg også av akkar, sei, hyse eller rognkall – alt etter hva man hadde tilgang til.

«Akkar var det absolutt beste agnet, men det ble selvfølgelig bare brukt når det var ‘akkarhøster’», fortalte Ludvik Berntsen fra Øyfjordvær, da han i 1979 mintes kveitefisket i gamle dager.

Da hadde man ikke mulighet til å fryse akkaren for så å bruke den året rundt. Så dette hadde naturlig nok sine begrensninger.

Om våren egnet man gjerne med rognkall. For å holde den levende satte man ut såkalte rognkallkasser – kasser med sjøvann og levende rognkall i. På den måten greide man å holde agnet ferskt. Det var en fordel med tanke på hvor kresen kveita egentlig er.

Det var slett ikke uvanlig å dra ut å fiske småsei med juksa, for så egne vaden etter hvert som de dro inn seien. Mange syntes likevel det var for galt å bruke fisk til agn, for fisken kunne de tross alt selge og tjene penger på. Derimot solgte man ikke akkar i gamle dager. På slutten av 1970-tallet var i alle fall ikke Ludvik Berntsen i tvil om hva han mente om kveitegarn.

«Det skulle vært totalt forbud mot kveitegarn. Kveitegarn ødelegger bestanden.»

Selv begynte han med kveitegarn i 1936. Første gangen satte de ut 9–10 hampegarn, uten å få kveite. Men fisket bedret seg, og seinere fikk de så mange som 53 stykker på en gang! Da hadde de satt 29 garn ute på Malangen. Fangsten veide til sammen over 3000 kilo! Det var med andre ord bra gjennomsnittsstørrelse på fisken. Og utover 30-tallet ble det følgelig mange fiskere som ønsket å hive seg på denne «bølgen».

«Det var så gullgrønt med kveite at det var ikke marked for den. Det ble fisket kveite overalt.»

Ludvik Berntsen mente at han ikke hadde sett så store mengder av torsk som av kveite, og han mintes at kaia hos Bernhard Aaker i Botnhamn var helt dekket med kveite. Jo, han opplevde gode år med kveita, men han betegnet det også som et usikkert fiske.

«Kveitefisket har jeg alltid sett på som et trollfiske. De som var heldige, kunne få masse kveite. De som var uheldige, fikk ikke noe. Ja, den er mest som en trollfisk, denne kveita.» Å miste ei kveite er ikke unormalt, men Ludvik Berntsen kunne bare huske at han én gang han var med på å miste den.

«Det var vest for Fallan. Da var det en ramling fra sydvest. Kveita slo seg av angelen. Ho var nesten dau og sank bare ned gjennom havet. Men ho kom så langt nedover at vi nådde ho ikke. Det var ei stor kveite.»

Den største kveita Ludvik var med å få veide 160 kilo sløyd. Han regnet ikke det å få så stor fisk om bord i båten som noe problem. Ifølge ham var det bare å få kveita til å ligge med kvitsida opp, så vippet den seg selv i båten. På litt større båter brukte de lange kroker og var dessuten flere folk.

I dag vet vi at kveitebestanden har tatt seg opp igjen, i hvert fall i løpet av de siste årene. Men det var mange dårlige år for kveitefiskerne før det.

«Tida med kjempefiske etter kveite kommer aldri igjen. De få kveitene som er tilbake, gyter jo, men kveita er sein til å formere seg. De gyteplassene som var på de store djupene ble overbeskattet og kveita nesten utrydda. Jeg regner ikke om en og annen av og til får ei kveite eller to.»

Bortsett fra kveitehodet var det lite av kveita som ble benyttet i husholdninga i gamle dager. Men hvis man fikk ei kveite som var skadet, kunne man ta den til kok- eller steikfisk. Kveitehodene ble så saltet, vannet og brukt når det måtte høve. Ellers ble rogna brukt til å blande i melet når de bakte brød. Og brødene? Jo, de ble brukbare... Under krigen, for eksempel.

«Ja, det ble en god stomp, for melet var mye godt dårlig da. Hvetemel var det forsvinnende lite av under krigen, og dessuten var det jo bare spedbarn som skulle ha det.»

Ellers kunne man lage rav og rekling av kveita. Finnene og litt av det nærmeste kjøttet ble skåret for seg og kalt rav. Rekling var lange, smale strimler som ble skåret ut av sideflakene nær finnene der kveita er på det feiteste. Strimlene ble så tørket, og det aller beste resultatet ble oppnådd om høsten og vinteren når kveita kunne fryses tørr.

«En gang vi kom ifra Malangen og hadde fisket kveite, skulle vi dele kveithauan på kaia i Verre. Hauan ble lagt i dunger på kaia, og han Hjalmar Trælvik skulle så gå ned på kaia og si ifra hvem som skulle ha dungene etter hvert som vi pekte på dem. Han skulle ikke se hvor vi pekte. Men så hørte vi at han ramlet gjennom kaia og ned i fjæra. Og det var ikke det verste. Da han kom bannende opp gjennom hullet i kaia, var hele ryggen utsvint med mainnskit. Da fikk ho Betty det til da vi kom opp at ‘blindbukken’ datt i mainnskiten.»