En fremmed banker på

I Nordnorsk krim I presenterer Ronny Trælvik og Arne Ivar Hanssen vekselsvis sine krimfortellinger, alle med rot i den nordnorske landsdelen og det nordnorske landskapet. De 11 historiene byr på både action, spenning og mystikk, og i "En fremmed banker" er det nettopp julehøytiden som danner bakteppet for den kriminelle handlingen som skal utfolde seg. Under kan du lese åpningen på fortellingen. 

En fremmed banker på

Det var onsdag kveld, tre dager før julaften. Mørket var i ferd med å senke seg. Det snødde, og temperaturen krøp sakte under null. Mannen bar en mørk frakk. Han stod nederst i den lange, bratte bakken og holdt seg bevisst unna gatelyset nede ved fortauet. Helt øverst der oppe lå huset. Fyren han i en tid hadde delt celle med, kunne forsikre om at dette var det mest bombesikre kuppet som var å oppdrive. Han humret for seg selv. En skarve helgepermisjon fra fengselet var alt han hadde til rådighet. I morgen tidlig måtte han være tilbake. Han kunne ikke komme på en bedre måte å tilbringe de tilmålte fridagene på enn dette. Kanskje han ikke orket å returnere i det hele tatt? Nå for tiden virket det jo som om alle skulle til Kanariøyene – selv midt i den søte juletid. Og søt skulle den bli. Mer velsmakende enn noen gang.

Han hadde ingen anelse om at han i samme stund ble iakttatt av to personer. Den ene var gamle postfunksjonær Pettersen. Han bodde fremdeles i sin lille kjellerleilighet, midtveis oppe i bakken. Gjennom en tynn stripe mellom gardinene satt han og myste nedover mot den mørke skikkelsen som nå hadde stått urørlig i nærmere fem minutter.

Det var da merkelig, tenkte Pettersen. Det samme mente Josephine. Hun satt i husets kjøkkenkrok, helt oppe på bakketoppen, og nippet til en kopp urtete. Hun og søsteren Anna kom fra Hammerfest. Der hadde de bodd gjennom barndomsår og ungdomstid, og for så vidt et stykke inn i den voksne epoken også, helt til de ble enker – på samme dag, ved samme forlis. De hadde slett ikke ønsket at ektemennene skulle fiske fra samme båt. Men hvor mye de enn maset på karene, ble det ingen forandring. Etter det tragiske forliset formet de en pakt:

Aldri mer fiskere til ektemenn! I praksis utviklet avtalen seg i en mer spesifikk retning: Aldri mer ektemenn i det hele tatt.

Så kom onkel Oskar på banen. Eller, det vil si, han forsvant egentlig ut av banen. Og søstrene flyttet – helt ned til Mo i Rana. Anna mente at dette måtte være flere klimasoner bedre enn Finnmark. Josephine på sin side ble aldri værsjuk. Finnmark eller Nordland, det spilte ingen rolle.

Det som betydde noe, var at huset de nå bodde i, var deres. De var fri – i alle ordets betyninger. Ingen ektemenn å forholde seg til, ingen banklån å slite med. Bare frihet – deilig, ukomplisert frihet. Den barnløse onkel Oskar, en spandable millionær skulle det vise seg, testamenterte huset til søstrene. Med på kjøpet fikk de en strålende utsikt over Ranfjorden. Det hadde gått over tredve år siden de flyttet til Mo. Men tiden var det bare søstrene som var preget av. Huset hadde de nemlig pusset opp, flere ganger – det var i utmerket stand.

– Kom ut i kjøkkenet! ropte Josephine til Anna, som i samme stund var travelt opptatt med å rydde i hyllene ute i boden. – Det står en fyr nede i bakken her. Og jeg sverger på at han ikke har rørt seg på over fem minutter!

Mannen med frakken kikket på klokken. Halv åtte.Tiden var inne. Han begynte å gå oppover.

Anna og Josephine, seksti og seksti to, ville ikke vite av noen støtte fra trygdekontoret. Til det hadde onkel Oskar vært alt for gavmild i sitt testamente. De eide ikke bare huset, men også over fem millioner i kontanter. Pengene hadde de gjemt unna inne i boligen. For hvem kunne vel stole på bankene i disse ranstider?

– Kanskje det er en fyr som selger støvsugere? foreslo Anna.

Hun fikk et oppgitt blikk tilbake fra sin søster.
– Det er vel ingen som selger støvsugere nå like før jul? I hvert fall ikke her i byen.
De lo begge to. Men så begynte latteren å stilne.
– Han kommer hit!

Josephines stemme hørtes med ett engstelig ut. Hun trakk seg bort fra vinduet. De hadde utsikt over nesten hele sentrum av byen. Tidligere på kvelden så de en politibil på patrulje. Begge hadde bemerket hvor betryggende det føltes å ha lovens voktere i beredskap. Anna kastet et blikk bort mot telefonen.

– Skal vi ringe til pol...

Hun kom ikke lenger. I neste sekund hørtes den umiskjennelige lyden fra ytterdøren. Noen ringte på. Og de visste begge hvem denne «noen» var.