Dramatisk historie, lykkelig slutt

Dette maleriet av Kenneth Isaksen illustrerer godt hvordan uværet kan herje ute på havet, og i  Kyst og båter i Nordland  tas leseren med på en eventyrlig reise i et mangfoldig fylke. Fra Andenes i nord til Brønnøysund i sør står denne delen av Norge fram som en utømmelig kilde av frodige mennesker og spennende kultur. Fra boken kan du her lese kapitlet «Redningsbragden», om et dramatisk forlis, som denne gangen fikk lykkelig utgang.

Redningsbragden

Det var den 9. februar i det herrens år 1939. Det blåste storm i Lofoten, og noen av de som fikk merke dette, var en motorbåt med en fire manns besetning som holdt på å fiske ved Geitholmen utafor Ure. De fikk motorstopp og var iferd med å drive opp i brottene ved Geitholmen. På den tida var sambandsutstyret naturlig nok av en helt annen standard enn det utstyret som finnes i dag. De måtte derfor blusse etter hjelp, i et håp om at noen ville komme og redde dem. Oppsynsbetjenten på land het Hjalmar Eilertsen. Han så blusset og løp fra høvedsmann til høvedsmann for å be dem gå ut i båtene. Men ingen av dem ville gjøre det, kanskje fordi alle trodde denne motorbåten med fire mann om bord ville drive inn i brottene, før man greide å redde dem. Til slutt spurte oppsynsbetjenten Arild Andreassen om ikke han kunne gå ut. Oppsynsbetjenten hadde ikke tenkt på Andreassen til å begynne med fordi motoren i den lille skøyta hans var dårlig. Men Andreassen sa ja, og sprang opp for å komme de nødstedte til unnsetning. Han fikk seks modige karer med seg, og med godt sjømannskap greide de å berge både båten og de fire fiskerne om bord.

De seks som var med på denne redningsdåden, i tillegg til Arild Andreassen som kom fra Laukhella i Lenvik, var Olav Olsen Kvalvik fra Silsand i Lenvik (opprinnelig fra Gamvik), oppsynsassistent Charles Paulsen fra Sigerfjord, og fire karer fra Ure: Bernt Olsen fra Senningsvik, Ingvald og Per Grav fra Skaftenes og Rasmus Rasmussen fra Leirvik. Etter innstilling fra styret i Redningsselskapet (den gang Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning) ble det senere ved kongelig resolusjon besluttet å tildele Arild Andreassen selskapets høyeste hederstegn: Gullmedalje med diplom. De seks andre redningsmennene fikk hver sin sølvpokal med diplom. Overrekkelsen av Andreassens gullmedalje og Kvalviks sølvpokal fant sted i november samme år. Det var formannen i redningsselskapets 3. divisjon, kaptein Marthinussen fra Svolvær, som overrakte den. Reisesekretær Seljestad fra Redningsselskapets hovedkontor uttalte følgende: «Da jeg i vinter fikk høre om redningsdåden på Lofothavet, gledet jeg meg over at den var utført av en fisker. Ikke fordi det er så sjelden en fisker utfører stordåd, men fiskerne er så beskjedne at deres storverk oftest ikke finner omtale. N.S.S.R. har til formål å bringe hjelp til fiskere og sjøfolk som kastes opp mot vår kyst, og denne oppgave må vi hjelpe frem hvis vi mener noe med vår trang til å hjelpe dem som kjemper på sjøen. Vi vil være med på å hjelpe de 110.000 fiskere langs kysten. De har ikke alle radio, og her kan vi yte hjelp fra våre redningsskøyter og stasjoner. 12. desember i fjor lød et nødrop over Vadsø kringkaster. Tre mann fra Sværholt var borte på havet. Redningsskøyten seilte ut og søkte med lyskasteren ustanselig spillende over sjørokket, og fant til slutt de tre fattige fiskerne sammenkrøpet i en småbåt. Livene og hjemmene var berget. Redningsselskapet har siden 9. juli 1891 reddet 3 000 mennesker fra en våt grav, og over 129.000 er hjulpet.»

Så var det kaptein Marthinussen sin tur til å uttrykke sin glede: «Det var et forferdelig vær da Arild Andreassen og hans frivillige menn om kvelden 9. februar dro ut og reddet de fire som holdt på å forlise. Det var vanskelig å få folk til å hjelpe, men så trådte en behjertet mann frem. Man vil forstå den glede det vakte da alle var velberget tilbake i trygg havn. Det var en stor dåd og et utvist vågemot og sjømannskap som påkalte en oppmerksomhet som så resulterte i at selskapets høyeste utmerkelse tildeles høvedsmann Arild Andreassen og sølvpokaler til hver av de andre. Jeg beundrer det vågemot handlingen ble utført med. Som fiskergutt er jeg kry over at det var folk blant fiskerstanden som utførte denne stordåd.»

Kaptein Marthinussen avsluttet på denne måten: «Mine største øyeblikk hadde jeg den gang jeg var høvedsmann på fembøring, skjønt jeg har ført større båter siden. Tretten år gammel var jeg første gang jeg kullseilte, og på Lofothavet ligger mange av mine kjære. Vi hadde den gang ikke redningsskøyter, det var annerledes da på havet. Nå har vi fått en flåte utmerkede redningsskøyter, og vi har en plikt på oss alle til å hjelpe det selskap som arbeider for redningssaken, og her kan alle være med – både store og små.»